mystisk

jeg må legge til en ting til lista over alle tingene jeg gjerne skulle vært...
mystisk!
jeg fant ut denne helga at hvis jeg hadde vært mystisk og kanskje en tanke sjenert, liksom litt "hard to get", da haddelivet mitt ligna litt på et romantisk drama:
noen ganger sitter den mystiske jenta i parken og leser i flere timer i strekk. hun beveger seg nesten ikke, noen ganger tegner hun også.
stamkundene på andre siden av veien kan se rett bort på benken hennes. de føler nesten at de kjenner henne. måten hun kler seg, bøkene hun leser, og måten hun hilser vennlig til barn og hunder som går forbi.
en dag spør en ung "gentelman" om å få slå seg ned ved siden av. hun nikker, men smiler litt avisende og stikker nesa ned i boka si igjen. gutten har selvfølgelig ikke tenkt å gi opp dette mystiske vesenet, han så ofte har sett sitte akkurat der. han tar mot til seg, snur seg og spør henne om noe overfladisk... kanskje om hvordan været skal bli framover eller om hvordan børstidene er dårlige. hun svarer kort,
-han liker det. hun er ikke som alle de andre jentene:
overfladiske, overintresserte.
hun blir selvfølgelig irritert og begynner å pakke sammen sakene sine for å finne et mer fredelig sted. han reiser seg for å hjelpe henne eller bukke eller bare av forfjamset av hennes plutselige hast, men klarer å dytte borti veska hennes. alt detter ut: bok, sminke og en liten bunke med tegninger. han forter seg ned for å samle alt sammen og hun sukker irritert. han stopper opp når han ser en av tegningene, hun rødmer over at han ble så betatt av kunsten hennes. de setter seg begge samtidig ned igjen på benken og begynner å prate ordentlig sammen. selvfølgelig liker begge samme musikk og så kan du tenke deg resten selv...

hvis jeg hadde vært litt mystisk kunne jeg også ha blitt "oppdaga"...
desverre er jeg utadvent og sosial og klarer ikke sitte stille i mer enn ti minutter.