hadet a!

hadet hus
hadet gate
hadet 8 år med minner fra dette stedet
hadet alle som bor her
hadet by
hadet alle jeg aldri kommer til å se igjen
og dere som jeg ser om et stykke tid
hadet rommet mitt
taket mitt
hadet hage
hadet naboer
hadet frihet
hadet jorder
hadet frukttrær
hadet knirking øverst i trappa
hadet skumle kjeller
hadet hjemmet mitt...
vi ses aldri igjen.
for hvis jeg stikker innom en dag, skjer det samme som har skjedd når jeg besøker mitt gamle hus i københavn. det er ikke mitt lenger. det står rare skulpturer eller fotballnett i hagen og feil navn på postkassa. det har nye gardiner og nye minner. hjemmet mitt kommer fra nå av til å være et tomt skall man ikke kan besøke. det er ikke mitt lenger. det kommer aldri til å bli mitt. jeg må finne meg et nytt hjem. lage nye minner. et annet sted. jeg må slutte å si; nå gleder jeg meg til å komme hjem! og; borte bra, hjemme best! hjem. hus. sted. det er rart hvordan man kan binde seg til et sted. jeg tror jeg lettere binder meg til steder enn til folk faktisk. dette var mitt siste barndomshjem. fra nå av skal jeg ut og studere, bo på billige hybler, dra halve år på utenlandsturer og dra "hjem" til mamma på besøk, en gang i blandt. et sted kan vel ikke være hjem, hvis jeg ikke har bodd der? jeg har bodd halve livet her hjemme. åtte år i et gult sveitserhus der man kan klatre ut på taket gjennom et av vinduene på rommet mitt. ting kan aldri bli som de var før.
jeg er ikke velkommen i huset mitt lenger. fra nå av kommer det bare til å være: hus.
hadet.