lydia og benedicte på eventyr!

jeg og lydia
er veldig like.
vi elsker hverandre.
og hater hverandre... noen ganger, ikke så ofte.
og NOEN ganger drar vi på oppdagelsesferd.
to ganger, for å være helt presis.
første gangen var vi rødhetter, gikk en skogsvei ved motorveien og endte opp med å ta en hjemmsnarvei over jordet, fordi blindveien slutta i et privat hus-.-
selvfølgelig hadde det regnet hele natta og hele dagen: så gjett hvem som var våte ved veis ende? og visste du at det vokser tistler på jordet? jadda>< gjett hvem som har tusen tistelbrodder i legga fordi hun tilfeldigvis valgte å gå med kortbukse DEN dagen-.-
den andre turen...
beggynte på hedemarktoppen, gjennom skogen, nedover, nedover, over jernbanelinja og et ukruttkratt, til vi plutselig så mjøsa... og helgøya fra en ganske spesiell vinkel. så vi kastet fiskesprett og tenkte på båter og like oss veldig godt mens det ble mørkere og mørkere i den folketomme bukta. jeg trodde vi var ved lillehammer og lydia pekte på toppen som om den skulle ligge i gjøvik:
med andre ord: vi var bortgått.
så da det ble litt kaldere og mørkere, begynte jeg å bli litt engstlig... vi gikk den veien som virka logiskest og så begynnte vi å gå.. og gå.. helt til vi så en gammel dame på veien. jeg spurte om hun hadde hørt om hedemarkstoppen, men hun pekte feil retning av det vi gikk, så vi tenkte at det sikkert var en annen hedemarkstopp hun mente. etter en liten stund til... da jeg var ferdig med å frike ut, så vi en ny person på vår vei.
lydia sa hele tiden: dette gåååår sååå bra. har gått meg bort tusen ganger! null stress.
jeg trodde ikke helt på at vi ville klare dette på egen hånd, så jeg spurte personen, som var en mann, om hvor vi var.
svaret var tusen armer i forskjellige retninger og verdens lengste veibeskrivelse-.- vi skjønnte ingen ting. (på dette punket i historien, har vi nådd utmattelsesgrensa og klokka er halv tolv). "det er veeeeldig langt, asså" sa han og så litt bekymret ut. vi takket for "hjelpen", sukket tungt og klaget høylydt til hverandre om utemattelse og hvordan i allverden klokka ble så mye...
"jeg kan sikkert kjøre dere" kommer det litt forsiktig fra den snille mannen...
jeg bare: JAAAAAH!!
lydia bare: ehm.. det går sikkert bra, vi kan sikkert bare gå asså... null stress...
jeg løftet hennene i været og jublet som om jeg hadde vunnet årets fotballkamp. og lydia fulgte forsiktig med inn i familiebilen/hippievanen.
altså.. visa ender her, vi døde.
neida... vi levde lykkelig alle våre dager, fordi vi satt på med en fremmed man klokka midt på natta:) takk til deg, kjære bilmann!
the end...to be continued (det er engeslk og betyr: fortsettelse følger)