å bli gammel

å bli gammel er litt skremmende for meg.
jeg har nettopp besøkt besteforeldra mine. jo høyere og mer voksen jeg blir, jo fler rynker de. jeg vedder på at hvis jeg får unger, vil de også suge all livskraften ut av meg. til sist sitter jeg på et eldrehjem i en rullestol og trenger hjelp med å gå på do. uansett hvor mye suksess, penger og berømmelse jeg skaffer meg igjennom livet, kan jeg aldri skaffe mer tid. ikke nok med at tiden blir borte. min siste tid skal i tillegg være fylt av fysiske smerter og lidelser. det er som om mennesket ikke tåler all den kunskapen som kommer med alderen. alle livserfaringene tynger på kroppen og får den til å gå krumbøyd. jeg gleder meg ikke til å bli gammel. det gjør jeg virkelig ikke. døden i seg selv er ille nok. det er ille nok at livet til sist tar slutt, at tiden rener bort og du plutselig står forran dommeren. jeg syns iallefall den delen er ille nok. uansett hvor flink/snill du er. uansett hvor godt gudsforhold du har; den fysiske delen rett før er ikke verdt det. jeg vil ikke sitte og se på at kroppen råtner vekk, imens jeg venter. nei. når jeg skal dø engang, skal det være med stil. jeg skal vise barna at det går an å være kul, selv om jeg ikke har hele livet mitt forran meg lenger. jeg tror jeg skal dø av... latter eller noe. eller kanskje av skrekk! eller hjertesorg. så kan man i tidene etterpå huske meg. litt sånn martyr aktig! hvis jeg dør av skrekk kan det tilogmed hende at skrekkfilmer blir forbudt for min skyld. det hadde vært kult!! jeg vil at folk skal huske meg. jeg skulle også ønske at det ikke var så smertefult. at jeg ikke trengte å bruke flere år på å bli blekere og blekere og til sist bli helt gjennomsiktig og forsvinne. jeg vil ikke bli gammel. jeg liker å ha hele livet mitt forran meg. det høres så spennende. jeg vil ikke at det plutselig skal være for seint å begynne på nytt. jeg vil ikke bli tynget av livets store svar på spørsmålene.
la meg være ung!
-hele livet