ærlighet er bedre enn høflighet

Misforstå meg rett! Jeg mener ikke frekkhet er bedre enn vennlighet.

når det er sakt vil jeg bare si at jeg er drita lei (unnskyld uttrykket) folk som ikke sier sin mening i frykt for å fornærme. Jeg er kjempe redd for en dag å våkne opp med så mye selvinnsikt at jeg kan se hvordan verden har sett på meg. At jeg plutselig finner ut at jeg har gjort meg selv til latter på et område jeg ikke hadde skjenket en tanke før. skjønnerru hva jeg mener ell? Derfor er det så mye bedre å få vite sine feil og skavanker av venner og klassekamerater i form av konstruktiv kritikk. jeg savner og trenger virkelig det, men alle på denne wannabefriskolen er alt for flinke og snille til å kunne si noe rett til meg. enten er det fordi jeg er feilfri, eller fordi mitt ubeviste problem er så stort at folk tror jeg vet om det fra før. sånn i det hele tatt vil jeg heller at folk skal si; stygg genser, brenn den, enn å gå rundt i mange uker med noe som skjærer dem i øynene. det er som å være på restaurant med noen som har en regnskog av et salatblad mellom tenna, og så ikke si ifra. FEIGT!

Dessuten vil jeg heller at folk skal si sin ærlige mening om kunst og musikken min i stedet for å stå og nikke og smile i stedet for å skjære en grimase. her må jeg får sitere en av de smarteste menneskene jeg har møtt: stillhet er den verste kritikk!
uææh!
kanskje detter er en reaksjon mot omgivelsene og oppveksten min, men jeg føler alikevel jeg har et lite poeng her. ikke sant?
så neste gang noen trenger din ærlige mening: gi den!
i tillegg kan du spre et par ekstra komplimenter, for da virker du som en av de folka som man kan stole på med en ærlig mening. takk for meg..
følg mitt råd så lenge det ikke går imot åndens frukter:)