unik lik

i går var det en av de derre kjekke, alltid avslappa, ikke sport, bra kledde musikkbluesguttene som sa at jeg var ANDERLEDES SOM ALLE DE ANDRE. nå kommer jeg til blogg for å filosofere/ klage litt. jeg har nemlig et alvorlig identitetsproblem. Det er jo lett nok for ham. Han er den klassiske bluesmannen med halvlangt headbanghår og all star converse. Han er en gjennomført klassisk stereotype. Stilsikker og hardcore. jeg, derimot, er nødt til å finne meg selv hele tiden. jeg går ikke innen for noen annen kategori en ”annerledes”... etter hvert er det kommet en del av oss som ikke føler oss som alle andre. vi som guttene i jentefilmene digger fordi vi har rare jobber eller snakker rart, vi går med blomsterte eller rutete klær og synger eller er kunstneriske. Vi er alle litt junoete rett og slett. jeg har det i alle fall sånn akkurat nå, at jeg har prøvd så hardt ikke å være vanlig og kjedelig, at jeg er blitt forutsigbar og annerledes i stedet. jeg vet det ikke er riktig å prøve å være noen man ikke er, men når man ikke vet hvem man er må man jo ut og prøve å finne seg selv litt. Ikke sant? jeg hadde for eksempel ikke tatt skade av å sette lokk på noen av følelsene, klagene og tankene mine. bli flink til å tegne noe, i stedet for alltid å måtte tegne noe nytt osv. det dummeste med denne gutten er at jeg har ødelagt den minste av sjanse for å score ham, men allikevel er han den eneste jeg tenker på og han er den som alltid ser igjennom meg. akkurat nå føler jeg meg overfladisk, men vet ikke hva som er under overflaten.
Hva med deg? Har du funnet deg selv? Godtatt at du er klassisk eller original som alle de andre?