tanker på toget del 1

Han sitter ovenfor meg. Stirrer. Ikke på meg: ut av vinduet. Akkurat som alle andre i toget. Verden står stille helt til den ikke gjør det mer. Akkurat nå består min verden av samfunnsfagslekser, pcen min, duringen fra toget, et hardt passasjersete, en deadline klokka elleve i morgen og den overvektige mannen foran meg. Klokka elleve i morgen virker langt unna fordi verden står stille. Tre sider om en lov jeg ikke aner noe om virker overkommelig fordi verden står stille. Jeg makter ikke begynne på den. Mannen distraherer meg. Han går i joggebukser og t-skjorte… sikkert fordi det er det eneste som passer ham. Jeg har sittet i toget alt for lenge. Randers, Århus, københavn og ut på et lite sted på vestjylland. Munnen min stinker av løk, takket være salaten jeg spiste. Han har hår på armene. Når han løfter dem kan man se navlen hans. Den har også hår. Jeg gremmes. Jeg ser ned på ham. Jeg føler meg som et bedre menneske og jeg har ikke engang hilst på ham. Hva slags menneske er jeg? Hvor har jeg lært at det er greit å se ned på andre, bare på grund av hvordan de ser ut. Hvis alle gjorde det, hvordan ville folk sett på meg. Hvordan ser folk på meg? Jeg er ikke akkurat tynn jeg heller, men folk går ikke rundt og sier at jeg gjerne kunne slippe 10 kilo. Jeg speiler meg i vinduet. Hvordan ser jeg på meg selv? Alt er rellativt. I forhold til de ekstreme, er mannen jeg stirrer på anoreksia vrak. I forrhold til meg, er jeg anoreksiavraket. Jeg kler meg i hvert fall bedre enn ham. Og jeg har lov til å se ned på ham, i hvert fall litt. Han har ikke selvdisiplinen til å slanke seg. Han bruker stor prosent av maten på jorda ofrdi magesekken hans har utvidet seg så sultfornemmelsen kommer seinere enn hos andre. Han klager like mye på å være sulten som et barn fra aftika, men vet ikke hva sult er. Helt ærlig, benedicte, vet du det? Hva skiller meg fra mannen som ikke engang hadde vært vakker uten kiloene. Mannen med dunskjegg og fortenner. Jeg har ikke rett til å se ned på ham. Stopp med en gang! Selvdisiplin er ikke bare fysisk. Jeg kan bestemme meg for å jobbe med samfunnsfag! Jeg trenger bare litt selvdisipling. Selvdisiplin kan også hjelpe meg til å slippe de ekstra 10 kiloene. Har han i virkeligheten mindre selvdisiplin enn meg? Hvordan trener man opp selvdisiplinen? Jeg er ensom. Når alt kommer til alt og jeg sitter i toget og ikke makter å begynne på leksene og ikke klarer å bruke tiden min på annet enn et dumt zombie spill og tankespinn rundt en feit mann, føler jeg meg ensom. Det har også vært en dritt dag. Dritt uke, dritt måned og det ser ut til å bli et drittår også. Et drittår med drittvær. Sidelengs regn. Surfjes. Inspirasjonen sitter langt inne, under fettet. Jeg spiller aldri gitar. Jeg tegner aldri. Dette som jeg sitter her og skriver uten å tenke meg om er det eneste kreative jeg har gjort på en stund. Ensomheten biter som vinden. Jeg har ansvar for mitt eget liv. Jeg har ansvar for at livet mitt blir som jeg vil og at jeg følger mine egne drømmer. Jeg trenger inspirasjonen til å fortsette videre. Komme meg vekk fra vidregående, de samme menneskene jeg ser hver dag. De som ikke bryr seg om jeg lever eller dør. Jeg tror ikke jeg ville blitt savnet hvis jeg trøstespiste meg feit og hang meg etterpå. Mannen sitter og klør seg i skrittet, biter seg i leppa og ler av dem i stolene på andre siden av midtgangen. Han skulle sikkert ønske at jeg var like morsom som dem. Jeg prater på en måte mer enn dem. Jeg sitter faktisk her og snakker med meg selv. Jeg har absolutt ikke selvdisiplinen som samfunnet krever av en voksen person. Kommer selvdisiplinen etter hvert. Jeg klarer aldri ta meg sammen til noe. Jeg bare skriver ned følelsene og tankene mine og om et halvt år leser jeg dem igjennom og sletter dem. Jeg sender herved en hilsen til meg selv og sier at jeg håper verden er blitt bedre for deg, benedicte, og at du kan komme deg av pcen og gjøre noe for å glede familien din. Ta kontakt med en gammel venn. Mannen foran meg har større pupper enn meg. Men jeg er fortsatt bare 16. ting kan utvikle seg. Jeg håper selvdisiplinen kan også. Dessuten håper jeg virkelig at jeg lærer noe om fordommer og faktum at jeg ser ned på så mange. Jeg føler meg skitten når jeg i dette sekund glor på de praktiske økonomiskoene uten snøring som han har på og som man ikke trenger å bøye seg ned for å ta på. Jeg lurer på om han er en sånn fyr som bruker mye tid foran southpark, sportskanalen, family guy og jim carry film. Han bruker fleacegenser, typisk. Han skal sikkert av på neste stasjon. Han prøver sikkert å finne seg selv gjennom tv-programmer, sarkasme og sifibøker. Jeg lurer på om han vet alt jeg tenker om ham. Kanskje han bare har på seg fatsuit og buster alt jeg har skrevet hvert øyeblikk. Det ville ikke fått meg til å føle meg noe bedre, jeg er et svart hull i en verden uten noe. En stillestående verden med deadline klokka elleve.